Still Life

Tenk deg at du kjører nordover fra Alta, på vei mot Hammerfest. Det er vinter. Over fjellet, Sennaland, så har du kjørt i kolonne, alt er hvitt og vinden uler, man ser bare de røde baklysene til bilen foran, så svinger man til venstre i krysset på Skaidi, og gradvis løyer vinden. Man kjører langs en fjord i et typisk nordnorsk vinterlandskap. Alle slags nyanser i hvitt, grått og svart. Himmelen er blåsvart, det er nesten som om man kan se snøfnuggene ligge klare i de store skyene. Over Kvalsundbrua og inn i en tunnel, en lang tunnel – og så kommer man ut, og det er da man ser det – som et kjempelerret strukket ut mellom veien og havet, et malingslitt hus, med varmt gult lys fra vinduene. Det er nå du oppdager at det er ikke et lerret, det er en stor kube av is rundt huset, en mur av transparent is – lyssatt, noe som gir den svevende følelsen, at huset fremstår som et slags ”Fata Morgana”. Du har stoppet bilen, beveget deg ned mot huset – for dette er noe du vil oppleve. Man kan kjenne den ramsalte lukten og smaken av hav, kulda som svøper deg inn, holder deg fast, hva er dette for noe?

 

Still Life består av tre deler:

• En is-skulptur av Peder Istad – et fraflyttet sjøsamisk hus i Hanselv bygges inn bak en mur av is og lyssettes.
• En fotoutstilling av Oddleiv Apneseth med bilder fra husets interiører, og en installasjon av kunstnerens Mona Nordaas ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.
• Still Life er et prosjekt som berører mange spørsmål: verdighet, sjøsamenes historie og livsvilkår, gjenreisningen etter krigen, språk, fornorskningsprosesser , integrering og tilhørighet.

Vi ville sette fokus på noe som man vanligvis ikke legger merke til, eller tenker spesielt over i det daglige. Utgangspunktet for Still Life ble et sted og et fraflyttet hus i Finnmark. Gjennom å bygge en kube av is rundt huset og lyssette både isen og huset, vil det gjenoppstå for et kort øyeblikk. Huset og stedet revitaliseres.

Man kan se prosjektet som et bilde av en gjenstand, en stemning, en følelse og av en tid. Vi ”fryser” et sted i et øyeblikk, for å bedre kunne se og oppleve stedet, huset og historiene.

Den glassklare muren/kuben av is slipper lyset igjennom, og holder samtidig oss på avstand som betraktere.

Sjøsamisk historie har ikke vært viet spesielt mye oppmerksomhet i norsk historie. Fornorskningsprosessen mot sjøsamene var hard, noe folketellingene i Kvalsund kommune kan vise. Fra å være en nesten rent sjøsamisk kommune i begynnelsen av 1900-tallet (det var krysset av om husholdningen kunne lappisk, eller samisk), til å bli en kommune hvorav nesten 90% definerte seg som norsk etter krigen. Staten bidro sterkt til dette, med blant annet å forby samisk språk på skolen (i friminuttene) og å gi alle sjøsamene abonnement på Norsk Ukeblad. Et annet element var skolevesenet, det var ikke alle som greide å sende ungene sine fra seg når de ble 7 år for å bo på internat, og mange valgte dermed å flytte inn til nærmeste tettsted/by. Gjenreisningsmyndighetene oppdaget at samene var analfabeter i sitt eget morsmål og fant det ikke nødvendig å gjøre skriftlige henvendelser til dem. (Hauglid, Jensen, Westerheim 1985:209). For samene ble gjenreisningstida og møtet med norske myndigheter en kulturkollisjon. Utbygningspolitikken i samiske områder ikke tok hensyn til befolkningens etniske identitet. De norske myndighetene grep gjennom Landbruksbanken og Husbanken bestemmende inn i utforminga av gårdene; Representantene for myndighetene hadde sin kulturelle bakgrunn fra den norske bondekulturen, og de forstyrret gårdsanleggenes organiske struktur i innlandsområdene (Borgen 1995: 54). Ruud sier: Jeg er vokst opp i Hammerfest, men har likevel aldri hørt at samene, og kanskje spesielt sjøsamene, hadde fått en slik behandling. Men jeg kan huske historier om at samene tørket reinskinn på yttersiden av huset – at de spikret skinnene rett på veggene, og at dette ble latterliggjort. Men sett i ettertid, så fortsatte de jo bare sin vanlige praksis selv om de nå bodde i et husbankhus. Man burde kanskje ha bygget husene helt annerledes for å møte kravene en samisk familie trengte. Etter brenninga og raseringa av Nord-Troms og Finnmark står de permanente etterkrigsboligene likevel som vitner om en omfattende utvikling i vår region som var raskere og mer synlig enn ellers i landet. Arkitekturen som ble formet var representativ for etterkrigstidas rådende politiske hovedideer og var med på å usynliggjøre de sosiale og etniske forskjellene i samfunnet. Husene og den materielle kulturen som ble skapt etter gjenreisninga kan symbolisere likhetsideologien. Materiell kultur virker inn på folks handlinger og på samfunnet som helhet. Endringa av den materielle kulturen etter krigen kan tolkes som en medvirkende faktor til at befolkninga endelig ble innlemmet i den norske nasjonalstaten. (Husbanken).

Klima

Kysten av Finnmark, og da spesielt Vestfinnmark har en ganske ekstrem værsituasjon. Med mye vind, og raske væromslag. Temperaturen kan falle med 10 grader på få minutter når havtåka ruller innover kysten. Men det som var av interesse for oss, var temperaturen om vinteren. Hvor kaldt var det på kaldeste på vinteren, og hvor lenge ville det være minusgrader? Gjennom å få tilgang til Værvaslinga i Nord-Norge sine arkiver, så fant jeg ut at den sikreste perioden for å ha minusgrader både dag og natt, var fra 05.februar og ca 5 uker fremover i tid. Dette baserte jeg på en gransking av det samme område og over en periode på 30 år. Men selv om det statistisk sett ikke skal være plussgrader i denne perioden, så var for eks. temperaturen i februar 2008 helt oppe i + 7,4 grader (og på det kaldeste – 14,8 grader), og dette viser hvor ekstremt temperaturen kan svinge i denne landsdelen.

Kurator for prosjektet er Kjell-Erik Ruud, som selv er født og oppvokst i Hammerfest.