Kunstutvalget har definert følgende overordnede målformulering for kunstprosjektene i R6:

Kunsten skal spille en markant rolle i R6

• Kunsten skal ha en kvalitet på høyt internasjonalt nivå.
• Kunsten skal gis plass i kraft av sin egenverdi som ytring.
• Valget av kunstnere skal reflektere dagens globale virkelighet.
  

Kunsten skal spille en markant rolle i R6

Med ”markant” menes tydelig, selvstendig og viktig. 

Kunsten skal ha en kvalitet på høyt internasjonalt nivå

Kunstfeltet er, som alle andre kulturområder, ikke et enhetlig hierarkisk område, men et fragmentert felt der ulike mål på kvalitet kan eksistere side om side. ”Kvalitet på høyt internasjonalt nivå” kan oppleves som en vag formulering. Kunstutvalget ser derfor for seg å velge kunstnere, gjennom en åpen prekvalifisering, ut fra to hovedkriterier. For det første er det vesentlig at kunstnerne, gjennom sine kunstnerskap, problematiserer og viderefører den estetiske og politiske diskursen eller meningsproduksjonen de er en del av. Enkelt sagt må kunstnerne håndtere det estetiske og etiske i sitt prosjekt på en spesielt presis og kraftfull måte, som vi ser som relevant for denne konteksten.

For det andre vil vi legge vekt på kandidatenes konkrete meritter, særlig deltakelse i viktige utstillinger, prosjekter og publikasjoner. Utvalget har lagt større vekt på tunge internasjonale utstillinger, samt på institusjoner som oppfattes som diskursdrivende, og mindre på for eksempel kommersielle gallerier. Større prosjekter og publikasjoner kan også gi en pekepinn om kandidatenes håndtering av finansiering og produksjonsapparat og deres prosjektstyring og gjennomføringskraft.

Kunsten skal gis plass i kraft av sin egenverdi som ytring

I de siste 50 år har debatten om kunst i offentlig rom vært preget av motsetningsforholdet mellom kunst som ses som autonome verk mer eller mindre uavhengig av kontekst, og kunst som underordner seg eller utfyller denne konteksten. Litt forenklet kan man se dette som en videreføring av motsetningsforholdet mellom den modernistiske ideen om det selvstendige kunstobjektet og kunsthåndverkstradisjonens begrep om anvendt kunst. I kjølvannet av denne diskursen har det oppstått en ny, som handler om stedsspesifisitet; dvs. på hvilken måte et kunstverk fungerer i forhold til stedet det er plassert: Skal et kunstverk oppfylle ulike behov som finnes på stedet, eller skal det forholde seg kritisk til dette stedet og dets behov? Det har også funnet sted en kraftig problematisering av ideen om det nøytrale eller autonome kunstverket.

Med formuleringen ”Kunsten skal gis plass i kraft av sin egenverdi som ytring” ønsker kunstutvalget å vektlegge kunstens verdi i seg selv. Dette betyr ikke at man tror på en fristilt eller autonom kunst som ikke reflekterer sin kontekst, men at kunstens verdi ligger i verkets intelligens og følsomhet og dets forhold til betrakter og kontekst, snarere enn dets evne til å for eksempel aktivisere et ellers dødt byrom eller tilby praktiske funksjoner. For R6 ønsker utvalget kunstverk som tar opp i seg, og utvikler, de fysiske, politiske og historiske føringene konteksten består i, på sine egne estetiske premisser. Dette kan gjerne innebære at verket tar stilling til spørsmål om for eksempel makt, demokrati eller politisk historie.

På denne måten kan man tenke seg kunstverket som en stemme i et offentlig rom. Derfor finner utvalget det hensiktsmessig å benytte begrepet ”ytring”. Kunsten snakker om stedet og tiden den befinner seg i, fra kunstnerens ståsted, og blir til i møtet med et sted og dette stedets mange betydninger.

Valget av kunstnere skal reflektere dagens globale virkelighet.

Det viktigste momentet for kunstutvalget har vært konteksten verkene blir en del av. Den norske regjering utgjør landets fremste utøvende makt. Politikken som føres av regjeringen påvirkes kontinuerlig av globale beslutningsprosesser, svingninger i verdensøkonomien, internasjonale konvensjoner og overnasjonale organer. Kunstutvalget ønsker å manifestere denne globale orienteringen gjennom kunstprosjektene. I regjeringskvartalenes tidligere byggetrinn har de kunstneriske arbeidene blitt utført av norske kunstnere og delvis fungert som profilering av det norske demokratiet og norsk kunst og kultur. Utvalget oppfatter ikke slike kunstneriske strategier som aktuelle eller relevante lenger. Tvert imot er det helt vesentlig å se Norge som ”et lite land i verden”.

En konsekvens av denne erkjennelsen ble å invitere kun utenlandske kunstnere til det prestisjefylte utendørsprosjektet. Det var viktig for utvalget å velge en kunstner fra utenfor Europa og USA for å stadfeste at representasjonen av disse kunstnerne, og deres ytringer, er påkrevd i norsk offentlighet. Vinneren av den lukkede konkurransen ble Do Ho Suh fra Korea/USA. Han tar utgangspunkt i den ytre delen av den hellelagte plassen. Mellom hellene i dette området, og delvis istedenfor dem, skal det plasseres en stor mengde 10-30 cm høye menneskefigurer i grønnpatinert bronse for å illudere gress som vokser opp. Noen steder presses hellene opp av figurene. Sett ovenfra dannes et geometrisk spill på plassen. Det er meningen at man skal kunne gå over figurene og benytte de hevede hellene som sitteplasser. Do Ho Suh har også plassert inn et tre som poengterer kunstverkets plassering og gir det en ekstra samlende effekt i forhold til plassrommet.

Grass Roots Square adresserer nettopp spørsmål om befolkningen kontra maktapparatet. Framstillingen av grasrota er tvetydig, den bærer det bestående samtidig som den presser seg fram og sprer seg utover plassen som en endrende kraft. I prosjektet er det lagt opp til at hver enkelt bronsefigur er unik, og at de har ulikt kjønn, alder og etnisitet. Slik er det ivaretatt en viss individualitet samtidig som verket skaper et sterkt bilde av massen som en enhet.

Grass Roots Square er en viktig politisk markør som også vil kunne politisere den øvrige kunsten i bygget. Forholdet til Grass Roots Square vil derfor utgjøre et viktig element i valget av inneprosjekter. Kunstutvalget er samstemte i at vi i de innendørs prosjektene nå går bredt ut og inviterer både norske og internasjonale kunstnere, så lenge deres kunstneriske uttrykk ivaretar målet om å ta opp, eller på annen måte forholde seg til, de globale politiske utfordringene det norske maktapparatet står overfor. 

Do Ho Suh: Grass Roots Square, skisser 2009.