I Norge er makten formelt delt mellom Kongen, Stortinget og domstolene. Stortinget er lovgivende og bevilgende, og bestemmer hvilke partier som skal regjere. Kongen i statsråd fatter de formelle regjeringsvedtakene. Kongens makt er rent konstitusjonell, og de reelle beslutningene fattes som konklusjoner i regjeringskonferansene. Disse er verken formelle eller offentlige, men likevel bindende for regjeringens medlemmer (statsrådene) og deres departementer.  Regjeringen er et kollegium, selv om statsrådene hver for seg står ansvarlig overfor Stortinget. Departementene skal sørge for at regjeringens politikk blir satt ut i livet gjennom underordnede direktorater og etater. Samtidig skal de forberede saker for egne statsråder, blant annet på grunnlag av opplysninger og data hentet inn fra de underordnede instansene.

I dette bildet står politikerne, fagekspertene og interessegruppene fram i samfunnsdebatten, mens embetsverket i departementene skal være mer tilbakeholdne og konsentrere seg om tilrettelegging, kommunikasjon og styring, og at regelverkene oppdateres og etterleves.

Regjeringskontorene utgjøres av 17 departementer, samt Statsministerens kontor og Departementenes servicesenter (DSS, fellestjenestene i regjeringskvartalet).  Regjeringen består av statsministeren og 18 statsråder, og det er til sammen 85 politisk ansatte i departementene.  Embetsverket har over 4200 ansatte, pluss vel 500 i DSS. Departementene har fra om lag 100 til om lag 300 ansatte hver. Unntaket er Utenriksdepartementet med nærmere 800 ansatte (utenriksstasjonene ikke medregnet). Alt i alt er det nærmere 5000 ansatte ved regjeringskontorene i Oslo.

De institusjonelle forholdene i Norge avspeiles i maktens arkitektur. Stortinget og Slottet er klassiske monumentalbygg både i form og orientering. Aksen mellom dem har en sterk seremoniell og identitetsskapende funksjon, og utgjør fortsatt hovedstadens fysiske sentrum.  Regjeringskvartalet på Hammersborg skiller seg ut ved sin mer tilbake­trukne plassering i byen, campus-preget og et modernistisk uttrykk.  Bygningsvolumet er stort, og utgjøres primært av funksjonelle kontorbygg.  Maktuttrykket er tydelig, men har en annen karakter enn Slottet og Stortinget.

Maktens arkitektur og kunst har tradisjonelt inngitt ærefrykt og beundring. Tidligere utsmykninger i regjeringskvartalet har  bestått av høy- og senmodernistiske fasadearbeider, malerier og enkelte frittstående skulpturer, utført av norske kunstnere. De er hovedsaklig abstrakte og ofte integrert i arkitekturen. Kunsten i regjeringskvartalet kan kanskje først og fremst leses som del av det storstilte, demokratiske dannelsesprosjektet som har pågått i Norge de siste par generasjoner. Det mest kjente kunstprosjektet i regjeringskvartalet hittil er sannsynligvis Pablo Picassos tegning av fiskere, som ble sandblåst av Carl Nesjar på Y-blokkens fasade 1970.

Pablo Picasso/Carl Nesjar: Fiskere, 1970

Et sannsynlig scenario er at stadig større deler av Hammersborg etter hvert tas i bruk til sentraladministrative eller departementale funksjoner. Det økte behovet for personbeskyttelse har ført til skjerpet adgangskontroll og delvis trafikkavsperring, gjennom  pullertrekker som omkranser alle regjeringsbygningene. Disse installasjonene avspeiler dagens holdning til terrorfare og andre trusler, og er maktsymboler som også setter et preg på området.

I Norge finnes en forholdsvis bred politisk enighet om sentrale spørsmål som for eksempel utenriks- og sikkerhetspolitikk, finanspolitikk og velferdspolitikk. Hovedtrekkene i nasjonal politikk endrer seg lite selv om partisammensetningen i Storting og kommunestyrer skifter. Sammen med samarbeidslinjen i arbeidslivet har dette bidratt til politisk stabilitet i landet, og sosial trygghet og individuell frihet for flertallet innbyggere. Imidlertid er politikk fortsatt en kamp om virkemidler, der verdier som frihet, produktivitet, vekst, utjevning, sikkerhet og mangfold hele tiden veies mot hverandre.

Norge er et av verdens rikeste land. FNs utviklingsprogram har i fem år på rad kåret Norge til ”det beste land å bo i”. Det norske samfunnet framstår for mange som demokratisk, velstående, egalitært og åpent, og har profilert seg internasjonalt som fredsmegler og miljønasjon. I forbindelse med et internasjonalt kunstprosjekt i det norske regjeringskvartalet kan det være naturlig å se nærmere på Norges forhold til verden. Hvordan stiller Norge seg til menneskehetens store utfordringer; krig- og konflikthåndtering, kolonialisme og imperialisme, demokrati og menneskerettigheter og miljøspørsmål? Hva gjør oljerikdommen med det norske selvbildet og med befolkningens holdning til andres nød og fattigdom? Stemmer det at Norge er et eksempel på vellykket, sosialdemokratisk politikk? Eller er ”kapitalismen med et menneskelig ansikt blitt kapitalisme med gulltenner”, slik kulturhistorikeren Nina Witoszek hevder?